Night life tour i Mexico City

Denne helga har jeg vaert i Mexico City for aa hente Katja. Vi har vaert travelt opptatt med shopping og cafebesok, men ikke like mange museer. Frida Kahlo bodde i drommehuset mitt, en dag skal jeg ogsaa bo i en blaa oase med hengekoyer under palmene. Lordag kveld hang vi oss like saa godt paa "Night life tour" paa hostellet (vi var ikke veldig vanskelige aa overtale, selv om det egentlig hortes ut som en litt daarlig ide). Sammen med en gjeng backpackere og en australsk medusa var i lopet av kvelden innom irsk pub, Harem, Salsa og trance. Vi ble bare kasta ut av 1 stk irsk pub paa grunn av hissig tysker, mista bare en blond svenske og fikk rista rompene helt til klokka fire, saa alt i alt var det ganske vellykka.

Sondag var vi i demo mot privatiseringen av det statlige oljeselskapet Pemex, men det virka mer som om en presidentkampanje enn noen annet, saa vi stakk ganske fort. Obrador fra "kommunistpartiet" PRD tapte nemlig presidentvalget i 2006, men paa grunn av omfattende valgjuks har han satt inn sin egen regjering og kaller seg mexicos rettmessige president. Naa leder han kampanjen mot privatiseringen av Pemex, saa det er jo vel og bra. Men de fleste jeg har snakka med syns det er paa tide aa innse nederlaget, og at det holder med én korrupt president i Mexico.

Obrador
Pemex selges ikke! Og de dresskledde menn grósser.

Naa er vi i Puebla, og i morgen er det tilbake paa skolebenken :(

Horeri

Spansklærern min er en ganske kul dame fra Argentina som ga oss en fin meksikansk ordliste i timen i dag. (Til informasjon: På spansk endrer ordet kjønn ettersom om det slutter på a eller o, f.eks er niño gutt og niña jente)

Zorro: smart mann, rettferdig fekter

Zorra: hore

Perro: Menneskets beste venn

Perra: hore

Hombre público: prominent person

Mujer pública: hore

Cualquier: hvem som helst

Culaquiera: hore

Golfo: golfstrømmen

Golfa: hore

Adúltero: utro

Adúltera: hore

Callejero: urban, fra gata

Callejera: hore

Homrezuelo: liten mann

Mujerzuela: hore

Hombre de la vida: mann med mye erfaring

Mujer de la vida: hore

Rápido: inteligent, våken

Rápida: hore

Pronto: rask

Pronta: hore

Puto: jævel

Puta: hore

Dios: Skaper av universet

Diosa: mytologisk skikkelse fra overtroiske kulturer

Heroe: helt

Heroina: rusmisbruker

Atrevido: modig

Atrevida: uhøflig

Soltero: Begjæret, dyktig, inteligent

Soltera: enslig, toget har gått

Machista: Macho mann

Feminista: Lesbisk

Don Juan: en ekte mann

Doña Juana: en uviktig kvinne

Møte med Zapatistene

Bussjåføren som kjører oss fra San Cristobal til den autonome Zapatistregjeringen i Oventik kjører med gassen i bånn langs den smale veien som snirkler seg oppover fjellene. Et par av forbikjøringene er så drøye at jeg nesten begynner å be til Jomfru Maria som henger i vinduet. Jeg håper bare sjåføren tar ansvar for sin egen kjøring, og ikke har lagt livet sitt i hendene til Gud som en del andre sjåfører gjør her. Hvis du dør her er det uansett guds vilje, så setebelter er overflødige.

Utsikten over fjellene er fantastisk, men det er en mager trøst for bøndene som må jobbe med den tørre fjelljorda. Det meste av den gode jorda i lavlandet er eid av noen få rike familier og utenlandske investorer. Chiapas er et av de mest ressurssterke områdene i Mexico, og på grunn av dette har urbefolkningen blitt utnyttet i 600 år, først av spanjolene, så av overklassen i eget land og nå av internasjonale selskaper.

I Oventik blir vi møtt av to menn i finlandshetter som ber om passene våre. Jeg syns å huske noen reisetips om å ikke gi bort passet sitt til maskerte menn, men skjønner fort at jeg ikke har noe valg. Heldigvis kommer han tilbake etter en liten stund og sier at vi kan få komme inn og registrere oss. Alle husene er dekket av veggmalerier med Che Guevara, kjempende zapatistkvinner og revolusjonære slagord. Og alle går med finlandhetter eller skjerf. Vi blir godkjent hos velkomstkomiteen og blir sendt videre til el Junta de Buen Gobierno, den gode regjeringa, som en motsetning til den dårlige i Mexico By.

Inne i et lite trehus blir vi ønsket velkommen av en liten maskert dame som forteller oss om det autonome samfunnet de har bygget opp. Hun forteller stolt at i Zapatistlandsbyer har kvinner like rettigheter som menn, og at det sitter mange kvinner i regjeringa. I 2007 samlet 5000 kvinner fra hele verden seg i Chiapas, og mens kvinnene diskuterte måtte mennene lage mat, vaske opp og passe barn.

Rundt i området har de 70 minihelsestasjoner, mange skoler og flere jordprosjekter. Zapatistene ønsker å kjempe mot det kapitalistiske systemet, men understreker at det må gjøres nedenfra. Og da trenger man revolusjonære skoler, et godt helsetilbud og mat. En dag vil de endre samfunnet de lever i, men det må gjøres ett skritt om gangen.

Zapatistlandsbyene, de selvstyrte områdene og zapatistsentrene, er eksempler på folkemakt for Mexico og hele verden. Det er selve frøet for håpet og det er dere som sår det for oss.
- Gloria Arenas Agis

Nyttårsaften 1994 satt overklassen i San Cristobal champagnen i halsen. Urbefolkningen hadde tatt til våpen mot århundrer med undertrykking og utnytting og sa Ya Basta, nok er nok! De okkuperte San Cristobal i tolv dager før de la ned våpnene. Den militære aksjonen var effektiv for å tiltrekke seg nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og det ble satt i gang forhandlinger med staten, kjent som San Andres avtalen. Zapatistenes krav er blant annet jordfordeling, uavhengighet og anerkjennelse av urbefolkning i grunnloven, men avtalen ble aldri gjennomført og siden da har myndighetene drevet en stille krig mot Zapatistene.

Tilbake i San Cristobal forteller Ingrid Fadnes fra menneskerettighetsorganisasjonen Capise om hvordan hæren bruker paramilitære grupper til å begå overgrep mot Zapatist-landsbyer. Zapatist-sympatisører blir tvangsforvist, kvinnene voldtatt og i 1997 ble 45 urfolk massakrert mens de befant seg i kirken i landsbyen Acteal. Samtidig forsvinner Chiapas og Zapatistene fra dagsorden, voldelige opprørsbevegelser selger visst bedre enn fredelige.

I Chiapas derimot står Zapatistene sterkere enn noen gang, de forsetter kampen mot nyliberalisme og korrupte myndigheter og det finnes i dag over 40 autonome Zapatist-landsbyer. Under valgkampen i 2006 reiste de Mexico rundt med La Otra Campaña, den andre kampanjen, for å lytte til mexicanerne og mobilisere til motstand fremfor apati. I den sjette deklarasjonen fra Lacandona-jungelen skriver de;

Vi ønsker ikke å fortelle folk hva de skal gjøre eller gi ordre. Vi skal heller ikke be dem om å stemme for en presidentkandidat, for vi vet allerede at de som finnes er neoliberalister. Vi skal heller ikke be dem om å bli som oss, eller å ta til våpen. […]Med en enighet mellom flertallet av disse menneskene som vi skal lytte til, skal vi engasjere oss i en kamp med alle, med urbefolkning, arbeidere, bønder, studenter, lærere, ansatte, kvinner, barn, gamle, menn, og med alle de med gode hjerter som ønsker å kjempe slik at vårt fedreland som kalles Mexico ikke ender opp ødelagt og solgt.

Narkotikakartell og terrortrusler

Nå er det endelig litt tid til oppdatering av bloggen, beklager at det har blitt litt sjeldent i det siste, skal skjerpe meg. Jeg har nettopp kommet hjem fra reise i Chiapas i en uke, og i løpet av neste uke har jeg ca 200 sider å lese, en eksamen og et foredrag.

Chiapas var spennende, og oppdateringer fra Zapatistene kommer snart. Tenkte jeg skulle begynne med å fortelle om en liten opplevelse fra Villahermosa i Tabasco fylke. Mandag 15. var Mexicos frigjøringsdag og en kjempefest vi hadde gledet oss til lenge. Vi ankom på kvelden til nyheten om at et narkotikakartell hadde hengt opp en trussel i sentrum der det sto at de skulle drepe 50 tilfeldige mennesker i løpet av kvelden. Det er en trussel vi tok ganske alvorlig, spesielt ettersom de tideligere har truet med å drepe en politimann i uka helt til en kollega blir sluppet ut av fengsel, noe de har gjennomført og 15 politifolk er nå døde.

Det ble ikke så mye feiring på oss den kvelden, vi holdt oss inne og så boksekamp på TV... Tror ikke jeg skal prøve å forklare den følelsen du har når du går rundt i en by på kveldstid og bare venter på å kjenne et skudd i ryggen, men det hjalp i hvertfall med et par øl for å roe nervene.

Folkefest i Villahermosa...

Det virker ikke som om noen ble drept, avisene har hvertfall ikke nevnt noe. Men de skriver ikke noe uansett, Mexico er nemlig et av de landene i verden der flest journalister blir drept. Skriver du om narkotikakartellene blir du drept, sånn er det med den saken. Håper bare de ikke kan norsk...

Det som hvertfall kom på nyhetene var et terroristangrep i byen Morelia (som ligger langt unna Xalapa), det var et bombeangrep på plassen der frigjøringsfesten foregikk og syv mennesker døde. Narkotikakartellene har fått mer og mer makt i Mexico de siste årene, folk sier at de har alltid vært der men at det har eskalert de siste årene. Før holdt de seg også helt sør og helt nord i landet, men nå begynner de å få makt også i sentrum av landet. Heldigvis dreper de forsatt bare hverandre her, så Xalapa er forsatt forholdsvis trygt.

Håper ikke jeg har skremt dere for mye, men jeg mener det når jeg sier at det er trygt i Xalapa. Jeg har ingen planer om å starte med dophandel, så jeg er trygg. Dessuten sier folk at borgermesteren her samarbeider med narkotikakartellene, så de trenger ikke bruke terrorisme for å få gjennom viljen sin.

Jeg avslutter med et bilde fra Zapatistsamfunnet Oventik, så kan dere glede dere til neste innlegg

To exist is to resist