Møte med Zapatistene

Bussjåføren som kjører oss fra San Cristobal til den autonome Zapatistregjeringen i Oventik kjører med gassen i bånn langs den smale veien som snirkler seg oppover fjellene. Et par av forbikjøringene er så drøye at jeg nesten begynner å be til Jomfru Maria som henger i vinduet. Jeg håper bare sjåføren tar ansvar for sin egen kjøring, og ikke har lagt livet sitt i hendene til Gud som en del andre sjåfører gjør her. Hvis du dør her er det uansett guds vilje, så setebelter er overflødige.

Utsikten over fjellene er fantastisk, men det er en mager trøst for bøndene som må jobbe med den tørre fjelljorda. Det meste av den gode jorda i lavlandet er eid av noen få rike familier og utenlandske investorer. Chiapas er et av de mest ressurssterke områdene i Mexico, og på grunn av dette har urbefolkningen blitt utnyttet i 600 år, først av spanjolene, så av overklassen i eget land og nå av internasjonale selskaper.

I Oventik blir vi møtt av to menn i finlandshetter som ber om passene våre. Jeg syns å huske noen reisetips om å ikke gi bort passet sitt til maskerte menn, men skjønner fort at jeg ikke har noe valg. Heldigvis kommer han tilbake etter en liten stund og sier at vi kan få komme inn og registrere oss. Alle husene er dekket av veggmalerier med Che Guevara, kjempende zapatistkvinner og revolusjonære slagord. Og alle går med finlandhetter eller skjerf. Vi blir godkjent hos velkomstkomiteen og blir sendt videre til el Junta de Buen Gobierno, den gode regjeringa, som en motsetning til den dårlige i Mexico By.

Inne i et lite trehus blir vi ønsket velkommen av en liten maskert dame som forteller oss om det autonome samfunnet de har bygget opp. Hun forteller stolt at i Zapatistlandsbyer har kvinner like rettigheter som menn, og at det sitter mange kvinner i regjeringa. I 2007 samlet 5000 kvinner fra hele verden seg i Chiapas, og mens kvinnene diskuterte måtte mennene lage mat, vaske opp og passe barn.

Rundt i området har de 70 minihelsestasjoner, mange skoler og flere jordprosjekter. Zapatistene ønsker å kjempe mot det kapitalistiske systemet, men understreker at det må gjøres nedenfra. Og da trenger man revolusjonære skoler, et godt helsetilbud og mat. En dag vil de endre samfunnet de lever i, men det må gjøres ett skritt om gangen.

Zapatistlandsbyene, de selvstyrte områdene og zapatistsentrene, er eksempler på folkemakt for Mexico og hele verden. Det er selve frøet for håpet og det er dere som sår det for oss.
- Gloria Arenas Agis

Nyttårsaften 1994 satt overklassen i San Cristobal champagnen i halsen. Urbefolkningen hadde tatt til våpen mot århundrer med undertrykking og utnytting og sa Ya Basta, nok er nok! De okkuperte San Cristobal i tolv dager før de la ned våpnene. Den militære aksjonen var effektiv for å tiltrekke seg nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og det ble satt i gang forhandlinger med staten, kjent som San Andres avtalen. Zapatistenes krav er blant annet jordfordeling, uavhengighet og anerkjennelse av urbefolkning i grunnloven, men avtalen ble aldri gjennomført og siden da har myndighetene drevet en stille krig mot Zapatistene.

Tilbake i San Cristobal forteller Ingrid Fadnes fra menneskerettighetsorganisasjonen Capise om hvordan hæren bruker paramilitære grupper til å begå overgrep mot Zapatist-landsbyer. Zapatist-sympatisører blir tvangsforvist, kvinnene voldtatt og i 1997 ble 45 urfolk massakrert mens de befant seg i kirken i landsbyen Acteal. Samtidig forsvinner Chiapas og Zapatistene fra dagsorden, voldelige opprørsbevegelser selger visst bedre enn fredelige.

I Chiapas derimot står Zapatistene sterkere enn noen gang, de forsetter kampen mot nyliberalisme og korrupte myndigheter og det finnes i dag over 40 autonome Zapatist-landsbyer. Under valgkampen i 2006 reiste de Mexico rundt med La Otra Campaña, den andre kampanjen, for å lytte til mexicanerne og mobilisere til motstand fremfor apati. I den sjette deklarasjonen fra Lacandona-jungelen skriver de;

Vi ønsker ikke å fortelle folk hva de skal gjøre eller gi ordre. Vi skal heller ikke be dem om å stemme for en presidentkandidat, for vi vet allerede at de som finnes er neoliberalister. Vi skal heller ikke be dem om å bli som oss, eller å ta til våpen. […]Med en enighet mellom flertallet av disse menneskene som vi skal lytte til, skal vi engasjere oss i en kamp med alle, med urbefolkning, arbeidere, bønder, studenter, lærere, ansatte, kvinner, barn, gamle, menn, og med alle de med gode hjerter som ønsker å kjempe slik at vårt fedreland som kalles Mexico ikke ender opp ødelagt og solgt.