¡La lucha sigue, Zapata vive!

I dag feiret de revolusjonen i Mexico. 20. november 1910 tok det meksikanske folket til våpen mot diktaturet. Årsakene var mange, bøndene kjempet for jordfordeling under ledelse av Emilio Zapata, arbeiderne kjempet for rettferdighet og et annet samfunn under ledelse av fagforeningene, Villa kjempet i nord med sin hær av leiesoldater og kapitalistene kjempet om makta.



10 år senere hadde revolusjonsheltene enten blitt drept av myndighetene eller hverandre og den største fagforeninga hadde inngått et klassekompromiss med overklassen. De satt igjen med en banebrytende grunnlov, men de reelle konsekvensene av revolusjonen er omdiskuterte. Først og fremst var det et maktskifte mellom elitene, men etter å ha sett konsekvensene av at folket tok til våpen, ga de nye myndighetene etter på flere av kravene.



Fra 1934 utviklet Mexico seg til en form for sosialdemokrati, de nasjonaliserte oljen og staret opp flere statlige bedrifter. Folket fikk også utdanning, og Mexico har hatt en større velstandsutvikling enn flere av sine naboer i sør. Man kan derfor si at revolusjonen hadde positive konsekvenser, men få av de konsekvensene tusenvis av bønder og arbeidere døde for.



På 90-tallet starter en omfattende privatisering av de statlige bedriftene, og det meksikanske "demokratiet" er fortsatt en historie for seg selv. Det var derfor ganske passende når en gjeng ungdommer i dag løp rundt i gatene med zapatist-skjerf og slagordet "la lucha sigue, Zapata vive". De delte ut løpesedler der de spurte hvorfor Mexico feirer en død revolusjon, "Vi husker at det meksikanske flagget har blitt badet i blodet til urbefolkning, arbeider og bonde, for å ha kjempet for et ekte demokrati, rettferdighet, retten til jord og frihet. I dag, nesten et århundre senere, forsetter vi å kreve våre rettigheter, og dette flagget forsetter å bli badet i blod. Det er ingen forskjell mellom igår og idag. Skal vi forsette å feire en revolusjon som er død, eller skal vi istedenfor igjen gripe våre bannere: Mexico, rettferdighet, jord og frihet" .



Da jeg spurte om de var organiserte noe sted, svarte de at nei, de var bare noen studenter. Og det er nok ganske dekkende for situasjonen nesten 100 år etter revolusjonen. Mange gode sosialister, mange studenter, professorer og arbeidsfolk som vet hva som er galt med Mexico og hva som må gjøres, men ingen som er organiserte. Og det er kanskje ikke så merkelig, når du kan risikere å bli drept så snart du begynner å få til noen reelle endringer.



"Reformene fjerner de som kampen gir deg"

Jeg vil avslutte med en liten bildereportasje til inspirasjon for fremtidige 17.mai-feiringer.


Meksikanerne feirer revolusjonsheltene sine.