Ebba i indianerland: I Colombia dreper de latinamerikas håp

Forrige uke var Andreas og jeg på Ungkommunistene (JUCO) sin kongress i Bogotá, Colombia. Der så det sånn ut.

På JUCOs kongress er det nemlig også kulturelle innslag, men jeg føler de setter mer pris på det enn vi gjør i SU. Noe å lære? Han i rød skjorte er forresten leder av kommunistpartiet. Før dansen var det hylling av kamerater som har blitt drept av myndighetene. Men istedenfor ett minutts stillhet var det ett minutts applaus -"For de drepte, ikke et minutts stillhet men et helt liv i kamp". Og rop av typen "Hvorfor dreper de oss? Fordi vi er latinamerikas håp!" (Porqué nos asesinaron? Porque somos la esperanza de America Latín!)

Krigen mot venstresida i Colombia starta for 50 år siden. Private sikkerhetsstyrker (idag paramilitære grupper) drepte opposisjonen og mange valgte derfor å ta igjen med samme mynt og starta en geriljabevegelse i jungelen. På 80-tallet var det omfattende fredsforhandlinger og mange geriljasoldater kom ut av jungelen og starta et politisk partri, Union Patriotica. De ble derimot utslettet av myndighetene (muligens eneste politiske parti som har blitt drept i sin helhet) og siden da har geriljaen holdt seg i jungelen.

President Álvaro Uribe har i samarbeid med USA startet en krig mot terrorisme i Colombia. I følge han finnes det nemlig ingen borgerkrig, kun enkelte terrorister som må utslettes. Disse terroristene omfatter hele venstresida, også den fredelige og politiske, som blir utsatt for drap, trusler, fengsling og tortur. Bare siden 1986 er 3000 fagforeningsledere drept.

Politimann utenfor kommunistpartiets kontorer.

Men venstresida lar seg ikke stoppe. For hver myndighetene eller de paramilitære gruppene dreper organiserer de 10 nye. Den politiske aktivismen merkes overalt, byen er nedtagget med politiske slagord. Dette bildet er fra universitetet i Bogotá . Noen som er inspirert til å omdekorere Blindern?

Veldig mange av medlemmene i JUCO er internflyktninger som på grunn av politisk arbeid i hjembyen sin har mottat trusler og sett vennene sine bli drept. Derfor flytter de til Bogotá, der ting er forholdsvis noe tryggere. Mens vi var der ble vi kjørt rundt av sikkerhetsvakter med pistolen under låret, og alle ble bedt om å ta batteriet ut av telefonen under kongressen. De fleste telefonene deres er nemlig avlyttet, og drapstruslene tikker stadig inn på mailboksen.

Minnesmerke over studenter som er blitt drept på grunn av politisk organisering på universitetet.

Med en så presset hverdag er det ikke uvanlig at de bryter alle sikkerhetsregler, drikker seg fulle og danser salsa hele kvelden, og utsetter bekymringene til morgendagen. På tross av en blodig borgerkrig, motorsagmassakrer, og 4 millioner internflyktninger er colombianerne visstnok verdens lykkeligste mennesker.